Det er sen ettermiddag da vi svinger av hovedveien etter flere timers bilkjøring fra Norge. Den lille svenske familiecampingen ligger idyllisk til, med egen badebrygge, havsbad og sandstrand, klipper og havsutsikt. Et eldorado for barnefamilier, der alt ligger til rette for glade barneskratt fra tidlig morgen til sen kveld.
Familiecampingen er fullboket, vi er heldige og får aller siste ledige plass, sikkert campingens minste, helt i enden av campinganlegget. Husvogner og bobiler og telt står tett i tett. Duften av sololje henger søtt og sommerlig i luften. Badedrakter, håndduker og badeleker ligger til tørk på hver lille ledige flekk. Vi rigger oss til, tar et bad, skifter tøy og forbereder kveldsmat. Vi åpner også en liten boks øl hver, velfortjent etter mange timers kjøretur på stekende motorvei.
To plasser bortenfor oss har noen andre åpnet mange øl allerede. En mannsrøst og en kvinnerøst låter stadig høyere. Tonen blir stadig mer aggressiv. Den brennhete solen har gått ned, men fortsatt er luften varm. På hele campingplassen er barnefamiliene samlet til sine sene middagsmåltid rundt sine bord. Korv og potatismos, kyckling og pasta, sallad og läsk.
I den jevne summingen av familielyder samlet rundt campingbordene blir røstene fra den ene naboen stadig med påtrengende, stadig mer aggressivt og høylydt. Vi gjør oss en sving forbi for å gjøre kveldsstellet før leggetid, og ser to voksne og to barn utenfor bobilen. Badeleker og badehåndduker henger til tørk også der, tilsynelatende helt som hos alle de andre familiene på det lille campingtunet. Men noe er likevel synlig annerledes: Den voksende haugen av tomme ølbokser og de mange spritflaskene som står ved siden av familiens matbord.
Etter en kveld med tiltakende krangling og aggressive verbale utbrudd derfra, smeller det for alvor til midt på natten, når alle andre har gått til ro. Vi bråvåkner av at mannen eksploderer i et voldsomt raserianfall. Han skriker og roper totalt besinnelsesløst. Det låter som psykotisk rus.
Tyst som i graven
Vi ligger stille og lytter fra vår plass: Er det noen andre som var våkne, som kommer til å gripe inn? Nei, det er tyst som i graven fra alle de andre rundt oss. Desto mer påtrengende blir skrikene og ropene, nå inne fra campingbilen. Vi hører noen gjøre det som låter som et fysisk utfall, så begynner også kvinnen der inne å skrike og rope. Hun låter like full og gal som mannen. Det eneste jeg kan tenke på, er de to barna som sannsynligvis nå befinner seg inne i dette infernoet av psykotisk rus og vold. For et mareritt det må være å være stengt inne i dette kaoset av voksnes grenseløshet!
De påfølgende tyve minuttene ringer vi familiecampingens to telefonnumre konstant. Inget svar. Vi finner frem polisens nødnummer og diskuterer – hva gjør vi? Skal vi selv forsøke å få dem til å roe seg ned, eller ringer vi polisen? Min mann bestemmer seg for å selv snakke til dem. I det min mann banker på døren, hører vi en liten barnestemme si: "Mamma, mamma, det knackar på dørren". Så blir det musestille. I ti minutter er det brått helt tyst. Så smeller det på ny der innenfra, lyd av noen som slår i noe, noen som faller, inventar som ramler omkull. Vi lytter. Det er stille igjen. Så et nytt smell. Så tyst. Vi hører mannen frese noe, vi hører ikke hva. Vi lytter i ennå en halv time, til det blir helt, helt stille.
Ringer efter hjälp
Men vi kan ikke sove, og så snart klokken runder åtte nesten morgen, ringer vi sosialstyrelsens servicenummer for å få vite hva vi gjør for å varsle barnevernet om de to barna – om to hjelpeløse barn som er overgitt to voksnes grenseløse rusmisbruk og vold, og som noen må hjelpe. Medarbeideren som vi snakker med hos sosialstyrelsen, råder oss til å kontakte polisen for å rapportere om hendelsen, og forsikrer oss om at polisen er pliktig til å varsle videre til barnevernet når de får rapport om slike hendelser med familievold som involverer mindreårige barn.
Så vi ringer polisen. Etter en halv time i kø får vi endelig snakke med en medarbeider som noterer opplysninger om hendelsen og sier han skal varsle videre til den lokale polisen. Vi får beskjed om å ikke forlate campingen, men bli der til polisen kommer slik at de får snakket med oss på stedet. Vi understreker at det er to barn involvert, og at hendelsen var så voldsom, at vi frykter for barnas ve og vel. Ingen barn skal behøve oppleve noe sånt, og erfare at ingen griper inn. Det er viktig for oss at polisen følger opp. Vi får en forsikring; det skal de nok.
Det går seks timer. Vi sitter og venter. Så kommer det omsider et mobilsamtal fra den lokale polisen. Det viser seg nå at en patrulje har kjørt til feil campingplass. "Så da har dere gitt feil adresseopplysninger til polisen", er det første polismannen i telefonen sier til meg, når det blir klart at patruljen befinner seg på feil campingplass. Jeg forsøker å forklare at vi er helt ukjente i området og kun har denne éne adressen vi kjenner, der vi selv befinner oss, som vi også ga til politiet da vi tok kontakt tidligere. Vi kan dermed umulig ha gitt feil adresse til en annen camping vi ikke selv vet hvor er. Men anklagen fra polismannens side blir bare gjentatt, ergo: Når polisen er på feil sted, er det selvsagt fordi vi har gitt feil opplysning. Ikke fordi polisen selv kanskje har notert feil i første omgang, eller misforstått, i det opplysningen ble overlevert fra første til andre ledd. Jeg får en dårlig følelse. Dette er en illevarlsende start. Dette burde handle om å hjelpe to barn i en familievoldssituasjon. I stedet er det nå en slags maktdemonstrasjon der vi først og fremst skal settes på plass for å ha villedet polisen.
Mer öl vid stranden
Det går en ny halvtime. I mellomtiden har familien ved siden av stått opp, og nå har de gått ned til stranden som ligger hundre meter unna, mannen bærende på nye ølburker. Så kommer endelig polisbilen til syne. Den kjører frem til angitte gjesteplass og stopper. Vi gir oss diskret til kjenne. To polisbetjenter kommer ut av polisbilen og signaliserer til oss at de ikke vil snakke med oss. De går en runde rundt familiens campingbil, deretter går de tilbake til tjenestebilen, setter seg inn og kjører avsted.
Vi får et nytt oppkall fra den samme polismannen. Han sier at det var jo ingen til stede i campingbilen, så nå drar de igjen. -Men, sier jeg, familien sitter hundre meter unna nede på stranden, der mannen i familien allerede er godt i gang med ny runde øl. Det er jo helt skrekkelig å vite at de to barna kanskje nå skal gå en ny runde fyll og familievold i møte, og at dere har vært her uten å gjøre noe. Er det virkelig ingenting dere kan gjøre når dere nå først er her?
Inga resurser
Jeg har lyst til å legge til at vi selv har sittet ved bilen vår på årets hittils varmeste dag i seks timer og ventet på dem fordi vi fikk beskjed om det. Hva var egentlig poenget med dét, undrer jeg nå, men sier ingenting. Polismannens tone er autoritær og avvisende. Jeg skjønner at jeg gjør best i å ikke argumentere. Han derimot finner det nå rimelig å informere meg om at det dessverre ikke er han som bestemmer over polisens ressursbruk – som om det plutselig er dét denne situasjonen handler om.
Jeg sier at i Norge hadde vi varslet barnevernet om saken, men fordi vi ikke kjenner det svenske systemet, og fordi vi hadde tillit til socialstyrelsen som anbefalte oss å ringe polisen, har vi jo håpet at polisen ville ta ansvar for situasjonen og de to barna. Men nei. Nå får jeg høre at da er nok systemet i Norge og Sverige helt forskjellig, for polisen kan ikke gjøre noe når de ikke selv har sett noen hendelse.
Vi har nå brukt en hel feriedag fordi vi ser det som vår plikt å gjøre det vi kan hjelpe to forsvarsløse barn i det vi oppfatter som en alvorlig situasjon. I stedet blir vi autoritært irettesatt av en lokal polismann som kommer, snur og drar sin vei – uten å foreta seg en tøddel. – Tanken på at de to ungene ikke skal få hjelp når vi har varslet om denne situasjonen, er helt skrekkelig, sier jeg. – Du får ringe igjen om det blir en ny situasjon, sier polismannen da, til tross for at jeg allerede flere ganger har understreket at vi jo ikke skal være her flere netter, at vi er underveis på semester, og at vi allerede har vært her i mange flere timer mer enn først tenkt, bare fordi vi fikk beskjed om å vente sånn at polisen kunne snakke med oss på stedet.
Jeg gjentar for siste gang at vi ikke skal være der, at vi kommer til å dra, og at det er helt forskrekkelig at mens familiens to voksne sitter og er i gang med mer alkohol nede på stranden, har polisen vært her men drar sin vei uten å gjøre noe. "Er det virkelig ikke noe mer dere kan gjøre?" Jeg får det samme svaret – jeg får ringe igjen. "Jeg skal gi beskjed til min sjef", sier polismannen videre, og legger til at de kanskje kan sende en patruljebil innom campingen, senere på kvelden. Kanskje. Men det er ikke han som bestemmer over ressursene, må jeg huske.
I noen minutter sitter vi lamslått og tyste tilbake etter at samtalen avsluttes: Skjedde dette virkelig nettopp? Hørte og så vi virkelig dette?
Fanns mycket att göra
I denne situasjonen kunne polisen ha valgt å gjøre en forskjell. Patruljen kunne ha tatt runden nedom stranden, gjort seg diskret synlige, observert hvilken familie som allerede var i ferd med å bygge seg opp en ny haug tomme ølburker, slått av en tilfeldig liten prat om alkoholkonsum på offentlig sted i tilknytning til bad og lekeplass for barn. De kunne ha gitt trygghet til to utrygge unger. De kunne ha formidlet at dersom noen opplever uro, kan de ringe polisens nødnummer.
De kunne ha forhørt seg diskret med oss og flere av de andre familiene (som under dagen også overfor oss har gitt til kjenne at de også hørte bråket og er opprørt over at sånt skjer). De kunne ha satt seg i kontakt med de aktuelle voksne og tatt en prat, latt dem vite at andre hadde varslet. Gitt dem en forståelse av at det ikke er fritt frem å utsette barn for vold og rus. Men dette velger polisen altså i stedet: Å gjøre ingenting.
All information fanns att få
Vi vurderer hva vi skal gjøre nå. Hva kan vi gjøre. Bli en natt ekstra bare for de to barnas skyld, for å ringe polisen dersom bråket starter igjen? Vi ender opp med å gå til resepsjonen der vi rapporterer om siste nattens hendelse til betjeningen, og ber dem være ekstra oppmerksomme, og ringe polisens nødnummer omgående dersom det på ny tiltar med drikking og bråk. I resepsjonen er betjeningen selv forundret over at polisen var på området uten å komme innom dem. De kunne ha fått all tilgjengelig info, personalia og mobilnummer til vedkommende person som har hyrd den aktuelle plassen, men det valgte polisen å ikke gjøre.
Hva som blir fortellingen videre for denne familien, vil jeg og min mann aldri få vite. Hva som blir de to barnas skjebne, vil vi heller aldri få vite. Men tanken plager oss: Når ferien er som dette, med grenseløs alkohol og vold i en setting der familien er omgitt av andre familier tett på, på alle kanter, hva er da er hverdagen for disse to barna? Hva reiser de hjem til, etter feriens slutt?
Det kan den som orker, forsøke å forestille seg. For den lokale polisbetjenten var dette åpenbart ingen presserende bekymring. For barn som opplever voksnes grenseløse omgang med rus og vold, gir det heller slett ingen trygghet når den tilfeldige landsbybefolkningen hører og ser, men ignorerer. Familiecampingens tause tabukultur som gjør at andre voksne unnlater å gripe inn, blir dermed også bare en ytterligere krenkelse, et ytterligere svik.
Vi sitter tilbake med dette ene, store spørsmålet: Om det ikke er polisens ansvar å sørge for sikkerheten til de barna som er overgitt rus og vold i ferien, hvem er da ansvarlig?
Når den største voksne svikter, hvem skal da gjøre jobben?
Maria Lundberg
Oslo (for tiden sommerferierende langs Bohuslänkusten)